Jeg tilhører den (muligens minimale) gruppen som synes det er en motbydelig ting å titte på vinduene hos folk. Jeg synes også det er ufint å lytte på telefonsamtaler, eller lese andres dagbøker. Derfor er jeg heller ikke særlig begeistret for den statlig regisserte dyneløftingen som utøves i det ganske land hver gang ligningen legges ut.

Riktignok har jeg ingenting å skamme meg over, eller skjule. Men jeg mener likevel at naboen har fint liten grunn til å klikke inn mitt navn på skattelistene og finne ut hva jeg tjente i fjor. Om aldri så motvillig, må jeg likevel finne meg i denne utidige snokingen fra hvem som helst som har lyst til å vite noe om min privatøkonomi. Men så er det stopp!

Jeg har bedt om melding når noen sjekker skattelistene på mitt navn. Rett og slett fordi jeg lurer temmelig mye på hvem som mener de har nytte av, eller grunn til å sjekke mine økonomiske forhold. Og hva får jeg så beskjed om??

 Joda: Jeg leser mailen nedover og finner femten klikk på mitt navn bare i år. Jevnlig nedover, ca annenhver måned. Og nederst på liste leser jeg følgende: "Vi kan dessverre ikke opplyse om hvem som har sjekket deg, da du ikke har rett til å få vite dette!"

Hvem som helst har altså rett til å sjekke min personlige økonomi, men jeg har ikke rett til å vite hvem de er? Hvorfor har disse snokerne større rett til personvern enn meg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 Følgende står på trykk i VG 4.6.08.

"Det er jo ikke et fengsel, men en hel liten leilighet…." 

"- Han reddet faktisk tre av sine egne barn fra kjelleren. Noe som kan ses på som et utrykk for omsorg, sier Staff i Ukeslutt

I intervjuet sier Staff at Fritzl ikke er et monster, men et menneske.
Det at han løslot fangene forrige helg, mener Staff vitner om at Fritzl
verner om sin familie og at han har en rekke sympatiske og pene trekk."

Uttalelsen er gitt av en profilert advokat. La oss håpe at vedkommende er feilsitert.

Fritzl er mannen som med jernhånd styrte sin familie i et diktatur ingen kunne tenke seg.

Fritzl er mannen som snek seg inn på soverommet til datteren sin fra hun var elleve år og utsatte henne for voldtekt år etter år etter år.

Den samme som tilslutt lenket datteren fast til en bjelke i kjelleren ved hjelp av håndjern og lot henne sitte der fastlenket i om lag tre måneder, uten mulighet til å verken gå på toalettet, dusje, eller røre på seg, mens han jevnlig kom ned for å voldta henne. 

Og den samme som holdt henne innesperret der i tjuefire år under trusler om gassing, hele tiden mens han utførte sine overgrep og tilslutt fikk syv barn med datteren.  Og som hun måtte bære fram alene og forsøke å ta seg av gjennom hele oppveksten uten medisinsk hjelp overhodet.

Vi vet da også at ett av barna døde kort tid etter fødselen og at "den sympatiske" Fritzl i sin godhet tok med seg det nyfødte barnet til en ovn e.l. i den samme kjelleren som han holdt fangene sine- og brant opp babyliket, som han selv var både far og bestefar til, som søppel. 

Den samme mannen som i forsvar av seg selv kan skilte med: "Jeg kunne jo ha drept dem alle!" 

Så, ettersom jeg i teorien kunne ha sprengt Disney World i filler ved hjelp av en hjemmelaget bombe og i min utsøkte godhet unnlater å gjøre det, er jeg tross alt, pr definisjon _Et Godt Menneske_? 

Joda, Fritzl lot til slutt sitt barnebarn/barn komme på sykehuset. Riktignok ikke før hun var så syk at hun trolig ikke vil greie seg. Og riktignok var sykdommen antagelig påført henne gjennom et nitten år langt liv i en muggen, innestengt kjeller uten frisk luft, sol og normale forhold, og hvor moren og kanskje også Kerstin gjentatte ganger ble utsatt for vold og overgrep i den trange leiligheten i barnas nærvær. Ikke akkurat helsebringende altså.

Og joda, han lot tre av barna bo oppe og føre noenlunde normale liv. Fordi han ikke maktet å holde liv i syv stykker nede i kjelleren.

Fritzl hadde nok en sperre på å begå drap direkte. Men skaden han har påført sin nærmeste familie via årelang mishandling, misbruk og isolasjon er på mange måter minst like alvorlig og like omfattende.  Og han kan vel neppe kalles en sympatisk kar, uansett definisjon av ordet. 

Det er ytringsfrihet i Norge. Og jeg forsvarer retten til å ytre seg fritt, hva det nå måtte være man har på hjertet. Men  det er opprørende når en advokat velger å vinkle en så alvorlig sak som Amstetten på følgende måte: "Det var jo ikke ..et fengsel,… men en liten leilighet…" 

For meg er det en skremmende mangel på innsikt i problematikken, når en advokat anser antall kvadratmetre som vesentlig i en sak som vedrører kidnapping og seksuelle overgrep mot en hel familie i mange år.  

For meg blir det nesten som å si at konsentrasjonsleirene ikke hadde vært så ille, hvis det bare hadde vært litt større plass mellom sengene…

Hva mener dere: Bør en advokat kunne forfekte slike meninger, eller bør det være en bremse på hva en advokat kan uttale seg om offentlig?  Det er tross alt snakk om mange mennesker som er utsatt for vold og overgrep hver dag og uttalelser som dette kan nok gå hardt inn på mange.

Bør det være krav til etiske kjøreregler for advokater i offentlig sammenheng? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det nærmer seg sommer og Nicky har gjort et stuntdykk blant valkene og kommet til at vekta må ned før bikinitida kommer. Men etter nesten fire uker med lite karbohydrater er jeg temmelig skuffet. Først skrumpet magen inn i løpet av noen få dager, slik at jeg kunne få på meg klær jeg ikke har brukt på et halvt år. Men så var det slutt. De siste ukene har det ikke vært noen endring, selv om jeg spiser bacon, egg og kjøtt til jeg nesten får det opp igjen.

Tidligere har jeg bare trimmet mer, spist mer frukt, grønt og brød og kuttet ut søtt og fett-Og da har jeg i samme periode gått ned i hvertfall fire kilo.

Men nå. NADA.

Jeg føler meg skikkelig mislykket også. For alle andre skryter jo lavkarbokurene opp i skyene. Men jeg er like feit.

Det er fire av vennene mine som har gått på kuren samtidig. Alle har ligget + – 50 karber om dagen og vanlig brød har ingen av oss sett på lange tider. Men de andre forteller det samme som meg. Først ble klærne litt større, så stagnerte det -Og ingen av oss har faktisk gått ned noe i vekt! Bare i størrelse. Hvordan er dette mulig? Hvem vil slanke seg en måned og veie like mye? ARGH.

En annen ting som stadig bekymrer meg er fokuset på fett. Jeg synes rett og slett at det er skummelt å skulle basere kostholdet på kjøtt, fisk og fett og samtidig BANNLYSE sunne ting som grovt brød, frukt og grønnsaker fordi det inneholder karber.

Flere steder har jeg lest at folk tilsetter baconfett i maten for å være sikker på å få nok fett. Og DELFIAKAKE, som jo er stort sett fett, anbefales…Men hvordan ser blodårene ut etter noen år med dette kostholdet? Spiser man ikke på seg blodpropp og infarkt?

Jeg er ingen lege. Og slett ingen ekspert. Men dette strider mot sunn fornuft. Greit nok at fettet renner ut igjen. Men først må det passere en og annen blodåre, magesekken og tarmene. Og hvilken effekt har et så ensidig kosthold på kroppen? Det har vi vel strengt tatt ingen forutsetninger for å si noe om ennå? Men vi vet jo at høyt inntak av fett, gjerne i kombinasjon med salt, som riktignok ikke anbefales på lavkarbo, lett gir kreft.

For dere som går på KETOLYSE…Jeg vet jo ikke nok om dette. Men en ting vet jeg. En nær venn av meg har insulinavhengig diabetes. Fra tid til annen har det hendt at han lukter aceton, eller neglelakkfjerner, om du vil. Men det er når blodsukkeret er så høyt at kroppen produserer syre og ødelegger innvollene med denne syren. Kort sagt, Syreforgiftning.

Når det er mistanke om syreforgiftning blant diabetikere, finnes det egne strips som man tisser på. Og blir stripsen rød, er det bare å ringe sykebil. Da er det syreforgiftning. Nå skjønner jeg at mange som går på ketolysekurer gjør akkurat det samme-og jubler når stripsen er rød, fordi de da går ned i vekt. Og det kan jeg love at de gjør.

 En diabetiker som er ketagon, vil gå ned opptil en kilo eller to på en dag. Men det er altså farlig…..

Derfor blir jeg skremt, når jeg hører at målet er å komme i KETOSE -og at bieffekten da gjerne er å lukte aceton.

Er målet å spise så ensidig så lenge at kroppen går til angrep på seg selv og produserer syre, er det jo livsfarlig. Det er klart at man går ned i vekt da. Det gjør diabetikere før de får insulin også. Men vi snakker da om en tilstand som har dødelig utgang. Nemlig en konstant syreforgiftning av kroppen som dag etter dag ødelegger nyrer, lever og andre innvoller i fordøyelsen. Dette er en av grunnene til at diabetikere må være nøye med blodsukkeret sitt. Og for meg virker seg som om lavkarbokurene bygger på å ha dette som mål.

Kort sagt: Alle som er syke og mishandler kroppen sin, vil jo gå ned i vekt. Er det det som er målet med lavkarbo?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den svære arbeidsneven langet ut
mot henne, men ble nærmest hengende og dirre i luften foran ansiktet hennes som
et ondt varsel, før han senket hånden og snudde seg. Da det neste slaget traff
ham i ryggen lot han seg ikke affisere i det hele tatt. Det eneste hun så av
ham før han forsvant ut i den kalde vinterkvelden var den brede, lute
ryggtavla. Og et ukontrollert rykk i høyrehånda da hun traff ham.

Del
1

Det var en gang en familie som fikk så inderlig lyst på en
gård.

De lette både langt og lengre enn langt. Og endelig fant de
en plass der de ville slå seg ned.

Noen lek var det så visst ikke å
drive gården. Det skjønte gubben fort. Men han likte å holde på med dyra. Likte
å tusle for seg selv uten å måtte se på klokka hele tida. Likte å vite at alt
han gjorde gav mening i hverdagen. ”Det er da seg selv en arbeider for” tenkte
gubben. ”Og en ser da resultater av det en har gjort”.

Dagene ble lange for gardbrukeren. Men han klaget ikke.

Det var opp til fjøsøkta før sola stod opp. Utover dagen
fortsatte det med å hente ned til gards veden han hadde felt sent i høstes, få
den kløyvd og få lagt den i koster, før det bar inn i fjøset igjen til
kveldsstellet.

Inne hadde kjerringa fått maten på bordet. Det ble lange
økter på henne og. Hun hadde brodert både sent og tidlig denne vinteren, så det
var aldeles slitent der bak i nakken. Men kake til kaffen var det blitt. Og gubben
på Stortun fikk slippe med litt hjelp til å tørke oppvaska, før han  fôr ut igjen for å sjekke kua som ventelig
skulle kalve snart. ”Hver og en på sin plass”, tenkte kjerringa. Og mente det.

Men nå var gubben sliten og ville reise ned til bygda for å
kjøpe seg en øl til lørdagskvelden. Det var da ellers ikke rare forskjellen på
helg og søkten for den som hadde dyr.

-Å nei du, far….

Fruen på Stortun stilte seg foran døra med begge hendene i
siden, -Bilen er min. Unga er mine. Garden er min og inntekta er mi, så noen
penger kommer ikke på tale!

Nøkkelen dinglet langs med hofta hennes som om hun ville
erte ham med den.

Det kom en skygge over ansiktet
på gardbrukeren. For et utrenet øye ville det nesten ikke vært synlig. Men
stemmen var et hakk dypere da han svarte. –Så vidt jeg vet er det ikke du som
står og roter i siloen, eller fôrer dyra her……

Temaet var ikke nytt. Og det var så visst ikke de velbrukte
argumentene de stod og kastet mot hverandre heller. Men han kjente fremdeles
det samme, gamle raseriet pumpe i tinningen da hun stilte seg foran ham.

 –Jeg vil ha en øl!

Han gikk nærmere døra, mens de digre arbeidsnevene knyttet
seg dypt nede i lomma.

Del
2:

Noen sekunder tillot han seg å leke med tanken på å slenge
hele furia inn på kjøkkenet.. Det var da ellers ikke mye moro han hadde med
kjerringa. Men han lot tanken fare. En måtte tenke på unga. –Gi meg nøkkelen….

Med en hånd på dørhåndtaket strakte han seg mot henne for å
nappe til seg knippet. Men hun var for rask for ham.

Stolen var allerede høyt hevet over hodet på henne. Den kom
i mot ham med en fart og en besluttsomhet som bare et menneske totalt blottet
for selvkontroll kan få til. Og traff ham med bena først.

En intens smerte i den høyre tinningen avløste den første
overraskelsen, mens han langsomt ble klar over blodet som begynte å piple
nedover mot øret.

Den svære arbeidsneven langet ut
mot henne, men ble nærmest hengende og dirre i luften foran ansiktet hennes som
et ondt varsel, før han senket hånden og snudde seg. Da det neste slaget traff
ham i ryggen lot han seg ikke affisere i det hele tatt. Det eneste hun så av
ham før han forsvant ut i den kalde vinterkvelden var den brede, lute
ryggtavla. Og et ukontrollert rykk i høyrehånda da hun traff ham.

Ute i fjøset hadde han stukket unna det han syntes han
trengte mest her i verden. Ei pakke karva blad, en enkel, gammel madrass, noen
kjeks og litt saft. Og så en dorull. Den haddde kommet godt med flere ganger,
når kjerringskrellet hadde nektet ham dasstørk og smelt ytterdøra igjen bak ham.
Akk ja…

Det var litt av et troll til kjerring han hadde fått. Det
var sant sann.

Han la seg bedre til rette på den
flekkete madrassen, dyttet litt høy innunder den ene siden, der han syntes det
var verst trekk og dro over seg pleddet han hadde reddet fra det siste
søplelasset. Det var ingen fare med ham her. Dyra holdt en alltid varm, så sant
en hadde litt under seg -Og et godt teppe.

Et langt, dypt drag av tobakken fikk ham nesten til miste
pusten før han slapp røyken ut igjen gjennom nesen med et stille sukk. Når han
dro inn kjentes det som om røyken rev ham opp innvendig, men etterpå var det så
deilig, så deilig….Det var bare på ekstra harde dager han unnet seg en røyk. Og
med den sterkeste tobakken som kunne kjøpes for penger var det nesten så det svimlet
for ham når den dro den rett i lungene. Men det var nøyaktig det han ville.

En stund ble han liggende og
stirre inn i øynene på kua i båsen fremfor seg mens han funderte på når han
sist hadde hatt en pengeseddel imellom fingrene. Men sånt var bortkasta tid.
Kuene skulle melkes om noen timer. Filosofering og spekulering fikk være for
andre.

Del 3

På ren trass gjorde han ikke mer enn han måtte søndagen.

Det var ikke til å begripe
hvordan kjerringskrulla fikk det til å bli hennes penger. Var det ikke han som
slet dag etter dag med å rote i siloen, hogge ved, ta i mot kalver, pløye, fôre
og måke….. Gikk han ikke her som en dreng på sin egen gard….? Og måtte ta til
takke med maten og litt tak over hodet, ettersom hun fant det for godt… ?

En og annen gang vanket det riktignok kake til kvelds.
Ja,  til og med litt kveldskos hvis hun
var i det rette lunet. Men det var ikke så ofte lenger. Og ikke var det noe
savn heller. Det var ikke noe påtrengende behov for ham å ta noe større i
kjerringa nå mer.

Inne var hun så smått begynt å
komme i godlune. Det hadde blitt litt stusselig å ligge ensom i den store
ektesenga. Hadde begynt å tenke så mye rart utover natta. Kanskje var det siste
gangen hun så ham gå, denne gangen? Kanskje ville han velge å gjøre enda på
alt? Eller ville han prøve å ta seg til folk og finne seg tak over hodet annet
sted? En tenkte så mye dumt når en ble liggende slik. Han ville nok stå og måke
i fjøset, som så mange ganger før. Hvor skulle han ellers gjøre av seg?

Men for å blidgjøre ham hadde hun varmet noen rundstykker og
hatt litt farge i kinnene.

Ettersom dagene gikk var det nesten en vennskapelig tone
mellom gubben og kjerringa på Stortun. Til og med ungene smilte og lo litt
ekstra. Men gleden roet seg betraktelig da det nye året gikk mot vår.  Det var smått om penger på garden. Og mye
skulle ha vært satt i stand.             
”Du får gå til mor di” forkynte Stortunfruen. ”Snakk ordentlig med henne
og ikke gi deg før du har det vi trenger. Det er jammen det eneste av økonomisk
art du evner å bidra med her på garden”.

Gardbrukeren ristet på hodet. Men en kunne se at han alt
hadde gitt opp. ”Jeg arbeider seint og tidlig jeg…Du sitter bare der med nåla
di…”

”Hold kjeften din, Ole…..!”

Det lå en tydelig advarsel i stemmen. ”Alt her på garden er mitt.
Du har ikke kommet med ei krone! Og når ikke du er god for å skaffe din del av
det vi trenger, får mor di ordne opp!! Vi skal bidra med like mye, du og jeg!

Del 4

”En kan da ikke drive garden alene og ta seg arbeid ute
attpå!”

Stortungubben så kraftløs ut der han stod med begge hendene
slapt ned langs siden og blikket vendt mot himmelen, som om han ventet at noen
skulle gripe inn hvert øyeblikk som helst. ”Da må du ta dyra i alle fall”.

”Tull! Vil du ha meg til å gjøre mannfolkarbeid? ” Kjerringa
fnyste foraktelig. ”Jeg kan melke. Så får det være bra. Forresten er det din
tur til å vaske opp. Og hjelpe ungene med leksene. Det er møte i syklubben.”

Gubben satte seg ytterst på kjøkkenstolen. For noen år siden
ville han ha protestert. Men ikke nå mer. Det var aldri så galt at det ikke var
godt for noe…Nå fikk han da fred i kveld og kunne se på fjernsyn, kanskje til
og med ta en telefon til familien…

De var da ikke akterutseilte der
på garden, selv om det var så som så med midler. Moderne melkemaskineri var
det. Og TV og telefon og endatil internet. Men det var kjerringa

som rådde med det.

Telefonen fikk han ikke røre. Det var brennsikkert. For hva
skulle han betale med, han som sleit hele dagen uten å se ei krone?

Men i kveld skulle det visst bli ei linning. Hun skulle
bort. Det var kvelden hennes i dag.

”Jeg skal dra,” sa han rolig. ”Men ikke før i morgen.”

Hun nikket. ”Etter fjøset”.

Smilet begynte å bre seg i ansiktet hennes. Det var ikke
første gangen mor til Stortunkaren måtte ut med penger til garden og det kom
ikke til å bli den siste heller. Og hvorfor skulle de slutte, forresten? Hadde
ikke de mer bruk for pengene?

Del 5

-Jeg kan da ikke det…Ole…..

Den gamle knyttet fingrene i hverandre og vred dem sakte
rundt, som om hun håpet at det ville stilne låta på den andre. Da han kom hadde
hun først blitt så glad, men nå var alt som det brukte å være. –Du kan da ta
litt mat først?

Ole kjente en uforklarlig smerte i magen da han satte
tennene i fiskebollene.

Det satte seg gjerne i magen på ham når noe ble feil. Han
hadde ikke spist på mange timer heller. Kjerringa hjemme syntes ikke det kunne
være nødvendig å ta med penger til mat bare for å være borte et par dager.
Dessuten var alt så mye enklere hvis han var helt blakk når han kom, hadde hun
sagt. Og siden de hadde slengt et par bemerkninger tidligere på dagen, hadde
det ikke blitt til noe med nistemat heller.

Alt i alt var mors fiskeboller usedvanlig gode i øyeblikket
og han spiste med stor appetitt.

-Ja, du får dem igjen, vet du, mor….Det er bare et lån.

Hun så vekk.

Gikk litt inn på kjøkkenet som om hun ville rømme fra dette
som hun visste at hun ikke taklet. Skramlet litt med noen kjeler som fra før
hadde stått på sin vante plass.

 –Jammen, jeg kan
ikke det, skjønner du. Dere har snart fått alt jeg har. Litt må jeg ha selv og.

Øynene bad om forståelse da hun
så på ham. Men alt han så var at han nærmet seg mål. Hun var mør nå.

Kjerringa ville bli fornøyd med ham når han kom hjem. Ja,
han kjente humøret stige selv også. Kanskje han til og med skulle unne seg ei
pakke sigaretter og en tur på polet før han dro hjem? Det var ikke bra for
sjelen å bare arbeide seint og tidlig. Nei, så men. Det var sannelig ikke annet
enn slit i livet. En måtte gripe de få sjansene til forlystelser som kom i ens
vei.

Han tok seg i å drømme om dodgen
han hadde sett på bensinstasjonen på veien. Den var til salgs. Ganske billig
også.

Ja, så sannelig….Han smilte ved tanken . Det hadde tørka inn
fliret på dem. Naboene.

Ja, for han visste det nok. At han gikk til spott og spe i
bygda. Bygdefolket visste så vel at han gikk der som en tøffel for kjerringa.
At han ikke var mann i eget hus, men måtte bukke og nikke til alt skrulla sa
for å holde fred.

De kalte ham for ”Jeppe på bjerget” så snart de trodde han
var utenfor rekkevidde av sladderen deres.

Det hadde virkelig vært noe med den dodgen…..

Del 6

Det var nå synd på a mor. Hun var nok litt skuffet fordi han
hadde reist så fort. Hadde så vidt blitt natten over, før han satte kursen
hjemover igjen. Men han visste så alt for godt hvilket leven det ville bli,
dersom kjerringtrollet hans måtte ta fjøset alene både morgen og kveld. Uansett
hadde han utrettet sitt ærend og det hjalp så lite å dra ut tiden.

Det var ingen dårlig dag.  I baksetet lå det godsaker fra polet. Det
var fint kjørevær og for en gangs skyld visste han at han ville bli tatt i mot
med åpne armer og nybakte kaker. Han hadde til og med tatt med en kvast med
nelliker for sikkerhets skyld. Jo, det tegnet til å bli ei bra helg.

Den særegne eimen av svidd mat slo imot ham da han åpnet
døren hjemme. Det var ikke ofte han opplevde det.

Først trodde han det var godstemmen hun brukte på ham.
Lokkerøsten. Den som gav løfter om både det ene og det andre. Men han skjønte
fort alvoret da hun kom ut i gangen. –Du må snu igjen! Melkemaskinen er gåen!

Det var panikk i ansiktet hennes. Ikke sinne. Men han
skjønte tydelig at motsigelser ville være usedvanlig dumt akkurat nå.

-Tjue tusen, Ole! Det skulle koste tjue tusen!! Du må reise
til mor di igjen. Det er ingen annen råd.!

-Men jeg vet ikke om jeg får noe mer nå, svarte han nesten
uhørlig. -Fikk jo akkurat ti tusen.

-Det er ingen annen råd, sier jeg!

Hun skrek. 

Gardbrukeren dro på seg skyggelua og ruslet langsomt ut til
bilen.

Utrolig hvilken evne hun hadde til å få ham til å føle seg
som en guttunge. Et øyeblikk hadde han sett for seg mor si på trappa, den
gangen hun hadde tatt ham i å banke opp bror sin. Men broren hadde fortjent
hvert slag og til dags dato hadde han ikke angret. Broren hadde alltid vært en
bortskjemt, liten slamp. Kanskje derfor han gikk så merkelig godt sammen med
det utysket gardbrukeren selv hadde fått til kjerring..Jaja..Det skulle ikke
forundre ham….

Det var mørkt. Trolig kom det til
å fryse på igjen utover natta, så det ville nok bli en slitsom tur over
fjellet.  Men i alle fall hadde han med
seg noen  kroner til mat denne gangen.
En fikk glede seg over de små ting.

Langt verre var det at han allerede så for seg ansiktet
hennes mor der hjemme. Det var ikke småpenger han kom for å hente….De få sekundene
han  tillot seg å tenke på det, kjente
han en sterk trang til å rase inn på låven og kløyve alle de kubber han kunne
finne til småflis.

Del 7

Det kunne aldri være godt nytt når han kom tilbake med en
gang!

Den gamle kvinnen tok seg til brystet. Det var blitt oftere
nå. Og hun som hadde trodd at han var hjemme! Bare det ikke var mas nå igjen….

Utenfor gikk Ole forsiktig ut av bilen mens han fokuserte på
de få gruskornene han kunne se i lyset fra gatelyktene. Kjente det i hele
kroppen nå. Det var blitt mange timer bak rattet. For alt han visste hadde mora
lagt seg for lengst.

Sant å si visste han ikke når hun pleide å gå til sengs.

Egentlig var det ikke så mye han visste om mora i det hele
tatt lenger. Men da han ringte på, hørte han tøfling innenfor. Korte, raske
tøffelkledde skritt som skyndte seg over gulvet så godt det lot seg gjøre.

Det var en helt særegen gangart som hun måtte ha lagt seg
til nå i de senere årene. Han kunne ikke huske at hun hadde gått slik da hun
var yngre.

Mens han ventet, ble han ble stående og lure på om det var
bedre å vente til i morgen, eller om han bare skulle gjøre seg ferdig med det..

Det var verst før en kom i gang.

Hvorfor kunne ikke kjerringa grine seg til penger fra sine
egne foreldre?

Han visste svaret. Ole hadde ikke bidratt med penger på
mange år. Det var opp før seks om morgenen og så gikk det mer eller mindre i
ett frem til kveldsmaten. Han hadde ikke mulighet til å tjene penger noe annet
sted. Men kjerringa koblet ikke arbeidsinnsatsen hans mot inntektene det gav.

Garden var kjøpt for hennes penger . Alle inntekter til
garden var hennes, uansett hvem som utførte arbeidet. 

Nå hadde hun visst gått over lista igjen også…Svartelista.

Den tok hun bare fram når hun hadde en ekstra dårlig dag.
Eller like før det månedlige kom. Ja, det hadde hun minsanten enda.

Mensen og svartelista. Omtrent like moro som ei bøtte møkk
var det begge deler. Ikke for det…Nå var det egentlig det samme.

Livet hans hadde lagt seg i sin form og han hadde så smått
innfunnet seg med sin skjebne.

Skilles ville han ikke. Han ville se ungene vokse opp. Hun
hadde forklart ham hva som skulle skje den dagen han prøvde å skille seg. Det
ville være det samme som å ta avskjed med ungene for alltid. Hun hadde planene
klare. Nei, det var ikke så greit å være kar. Men det hørtes i alle fall bra
ut, når han presenterte seg. ”Jeg, jeg driver gard”. Og dyra var bra. Det var
god sjelebot å stelle for kyra. Det visste alle som hadde prøvd.

Del 8

Han visste at han kunne ha slått kreket kvekk i hjel om han
ville. Men det var ikke ham.

En slo ikke kvinner. Sånn var det. Dessuten ville det vel
bli pallespikring i all fremtid hvis han hadde gjort noe slikt.

For så vidt  hadde de
jo gode stunder enda også. Iblant. Det hadde vært mange fine øyeblikk. Små
minner han prøvde å hente frem bilder av når hun var som verst umulig å
håndtere. Det var nå rart med det. En kunne liksom ikke bare skru av. Fruen på
Stortun kunne være både myk og kjærlig hvis det var det om å gjøre. Men det var
det heller sjelden.

I svartelista hadde hun sirlig og
punktvis nedtegnet hver gang han hadde spist på hennes regning. Det var for det
meste fra før de tok over gården.  Da
hadde ikke trygda hans strukket til bestandig og hun hadde aller nådigst latt
ham få noen skiver i ny og ne. Hvert måltid var blitt omstendelig nedtegnet i
hennes private gjeldsprotokoll. En gjeld som for alltid gav henne taket på ham,
ettersom han ikke kunne tjene penger utenom garden og hun nektet å anerkjenne
ham som delaktig i inntektene på garden…..

Ja, det var en fin saus han hadde rotet seg inn i.

Etter hvert hadde hun også ført opp de gangene hun hadde
kokt kaffe og laget middag til foreldrene hans, de gangene venner av ham var
kommet uanmeldt på besøk og de gangene han hadde fått låne bilen for å reise
hjem til sine. Det var blitt mindre av det også. Men gjelda til kjerringa
var  blitt stor nok.

Akk ja….En fikk ta det som en mann.

Døra gikk opp og han smilte så blidt han kunne til moren
sin.  –Jeg kommer igjen, jeg vet du.

Han fikk av seg skoene og satte seg automatisk til bords.
Det gikk nok ikke lenge før hun hadde noe snadder på gang. Og godt var det – Vi
trenger nok å låne litt mer vi….Bare et lån, altså.

Det stakk i ham da hun tok seg til øyekroken, men han tvang
seg til å fortsette.

Del 9

Hun ble med ham i banken selv. Overførte mesteparten av det
hun hadde igjen etter et langt og arbeidsomt liv.

Ett hundre tusen kroner hadde han fått. Ikke fordi han hadde
bedt om det. Hun hadde bare reist seg opp, tatt av seg forkleet og stukket de
hovne bena ned i skoene.

  ”Nå får du dette.
Det er nesten alt jeg har igjen. Så blir det vel stilt….” hadde hun sagt.

Det var en fantastisk vending. Brått hadde han egne penger
mellom hendene. Penger som var hans og bare hans.

Hva skulle han kjøpe nå?

Tankene gikk øyeblikkelig til bilen han hadde sett. Det var
riktignok mer enn 100 000 for den, men….Det hadde vært noe.

Han stanset på bensinstasjonen og tok bilen i nærmere
øyesyn.  Leste salgsskiltet i
frontvinduet nøye og sakte, som for å memorere hver bokstav.

Kr 120 000…Jaja. Det var jo penger det…..

Han unnet seg i alle fall en tur innom sportsforretningen og
tok med seg fiskestanga han hadde drømt om i årevis.

Aiaiai…Så moro det var å unne seg noe nytt!

Han sang høyt for seg selv mens han tok fatt  på den siste biten hjem. Leste skiltene over
butikkvinduene fortløpende mens han kjørte, bare fordi han følte en helt ny og
deilig makt. Det var nesten så fingrene kjælte med lommeboken da han svingte
opp foran den nyeste reklameplakaten på Expert.

Hjemmekinoanlegg…300 watt…. Det kunne han virkelig tenke
seg. Men kunne han nå det?

            Han ristet
på hodet av sin egen dumhet. Her satt han med de eneste kronene han noensinne
ville få kloa i her i livet. Og så lurte han på om han kunne unne seg
noe?! 

Han gikk resolutt ut av bilen og rett mot disken inne i
butikken. Hvis kjerringa trengte 20 lapper til gården, var det da forbaske
igjen 80 000 til ham. Så kunne han vel unne seg hjemmekino da, han som ellers
ikke fikk til en øl på lørdagen en gang!

Del 10.

-Biiil….

Stemmen var tynn og sprukken. Ikke godt å si om hun var
overrasket eller glad. Men det var tydelig at hun ikke likte at han hadde vært
på handletur på egenhånd. Ansiktet begynte å bli rødt og hun slikket seg
ustanselig om munnen, som om noen akkurat hadde tatt fra henne en bedre
middag. 

Aldri var det godt nok, det en gjorde!  –Det er jo mine penger, svarte han. –Og jeg
har nok til melkemaskinen din.

-Hva har du kjøpt, sa du?!

Hun sa det på samme måten som en forteller at ungene har
gjort i buksa. –Vi har da biiil.

-Nei. Han så ned. –Du har. Men denne er altså miiin.

På bare dævelskap brukte han hennes måte å snakke på. Det
var han som hadde makten nå, det hadde akkurat gått opp for ham. Og det måtte
utnyttes til fulle. –Men du vil kanskje ha de tjue tusen av miiine penger?

Hun nikket. For en gangs skyld var hun tom for argumenter og
beskyldninger. Men endelig samlet hun seg nok til si: -Vi driver da gården
sammen og er ektefolk. Så får du vel være med på utgiftene!

-Ja, utgiftene får jeg nok….

Han våget ikke å si det høyt. –Men ikke inntektene……

Uansett følte han seg meget oppstemt da han valset inn i
stua med skoene på og slang seg ned i sofaen. –Jaha…Jeg har brukt to dager på å
skaffe penger til deg. Og hva får jeg når jeg kommer hjem? Ingenting? Hvor er
middagen?

Hun var så smal i øynene at det så ut som om hun sov. Men så
tok nyssjerrigheten overhånd.

-Hva mer har du kjøpt da?

Hun smilte da han viste frem bildet av den nye salongen han
hadde bestilt. Likevel fant han det klokest å vente med å fortelle at han hadde
lånt 50 000 får å få råd til bilen…

Del 11

Han var rask da telefonen ringte. Vanligvis forbeholdt
kjerringa seg telefonen og ville ta den selv. Men hun hadde blitt mildere stemt
etter at han fikk på plass den nye salongen. Og han ventet noe så helt
hemningsløst på det nye stereoanlegget til bilen. Men han ble skuffet. Stemmen
i den andre enden var en gammel kvinnes stemme.

”Hvordan går det med deg, da gutten min? Og barna?” Hun
kremtet litt. ”Det er så lenge siden jeg har hørt fra dere, vet du. Måtte høre
om alt er i orden?”

Han kastet et litt irritert blikk ut mot den nyvaskede
bilen. Det var ikke hyggeprat med mor han hadde sett for seg nå. Det var snart
fjøstid og han var sliten etter å ha vasket og polert bilen. Men han tok seg
sammen. ”Jo da, mor…Det slenger og går, vet du.”

”Ja, er det bra med dere alle, nå da?”

”Ja da. Og du har det fint?”

”Det er litt her og der, vet du…” Hun stanset litt før hun
fortsatte: ”Men en kan ikke vente annet når en blir gammel.”

Han renset halsen. ”Du, mor….”

”Ja..?”

”Eh, du vet denne nye fine bilen jeg har kjøpt..? Den du
fikk bilde av?

”Ja…?”

”Vel, jeg måtte låne littegrann for å få kjøpt den….For det
var så mye vi trengte her på garden. Og nå forfaller lånet….Du tror ikke jeg
kan få låne- Bare låne- Noen kroner så jeg får betalt? Så jeg får besøkt deg,
vet du.”

Det var kanskje like bra at han ikke visste hva hun tenkte
akkurat da.

At han ikke visste hvordan hun hadde tigget og bedt sine
nærmeste om å få henne umyndiggjort, så hun skulle slippe dette vonde presset
som holdt henne våken om natten og ga henne brystsmerter og dårlig fordøyelse
om dagen. At han ikke visste hvordan det skrek i de stive, vonde nakkemusklene
da hun instinktivt forsøkte å riste på hodet, eller at hun i sin nød om natten
hadde bedt til Gud i fortvilelse fordi hun ikke forstod hva hun hadde gjort
galt for å få det slik i sine siste leveår.

Eller at hun innerst inne visste at hun aldri kom til å få
se ham igjen uten at det var for å hente mer penger. Penger hun snart ikke
hadde mer igjen av.

Alt dette ville hun spare ham for.

Men det var synd at han ikke visste at det skulle bli siste
gangen han snakket med henne……

                                                            XXX

Denne historien er tilegnet enhver som utnytter gamle
menneskers kjærlighet til sine barn og som hemningsløst misbruker andre
menneskers svakhet til egen fordel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Se for deg følgende situasjon: En godt voksen kvinne tusler rundt inne i en butikk både lenge og vel.  Går runder omkring  alle vaskemaskinene og tørketromlene. Åpner dører. Tenker. Og vurderer. Ekspeditøren smiler og henvender seg forsiktig: "Trenger du hjelp?"

Kunden nikker. "Njaaaa. Går her og ser…" 

"Ja, det er bare å kikke. Si i ifra hvis du-" Han blir avbrutt av kunden. "Dere har vaskemaskiner?"

"Ja, vi har vi flere modeller her.." Ekspeditøren skjuler latteren som bobler opp innvendig og peker på maskinen kunden står og hviler seg mot og som allerede har vært åpnet og lukket flere ganger.  "Denne, for eksempel,  er kompakt, rustfri og har hele 1800 omdreininger i minuttet. Lavt strømforbruk og mange gode spesialprogrammer for ull og silke."

"Mhm…" Kunden åpner døra for n’te gang og stirrer inn i den tomme trommelen der inne. Ekspeditøren får en viss trang til å kikke selv for å finne ut hva som interesserer der inne.  "Ja, den kommer altså i tre forskjellige utførelser…"

"Ja, men tromler den tørt?"

"Eh, nei." Han ser vekk. "Det er bare tørketromler som tromler klærne tørre. Men sentrifugen er bra, det er det ingen tvil om!" 

"Og den skader ikke tøyet?"

"Ja, nå er det ikke alle tekstiler som tåler sentrifugering da…Men -"

"Vibrerer gulvet mye når sentrifugen går da? Da kan jeg ikke ha den. For det irriterer meg så veldig, skjønner du. Ja, når gulvet dirrer på badet, altså."

Man kan se at selgeren har forstått. Han resignerer. "Ja, det er den ikke testet for. Men siden det er en av de beste modellene våre og vi har solgt mange av den uten å få klager, er den vel i alle fall ikke blant de verste…"

"Ja, jeg vet ikke jeg….." Kunden går videre til en tørketrommel og blir stående og stirre inn i denne også. "Hvor mange bukser går det inni her?"

Selgeren åpner munnen litt betuttet for å svare, men blir igjen avbrutt: "Jeg får vel trommelen til halv pris da, hvis jeg kjøper vaskemaskinen?" Det er egentlig ikke et spørsmål. Bare orientering om hva som nu skal skje. Men han rister på hodet. Det er kanskje alt han presterer i øyeblikket. Men det føles viktig for ham.

"Kan du garantere at denne vaskemaskinen ikke kommer til å stanse på de første ti år?"

"Altså, det er garanti på alle varene her. Men ingen kan-"

"Hva med denne da? Hvorfor er de andre billigere? "

Butikken er i ferd med å fylles av mennesker. Og ekspeditøren kikker litt nervøst rundt seg, vel vitende om at dette kommer til å ta tid. Og at han uansett er i en tapssituasjon. "Kanskje jeg får hjelpe de andre litt-" begynner han hjelpeløst.

"Selvfølgelig, du må da gjøre jobben din. Jeg bare ser jeg…!" I samme øyeblikk hun svarer, snur hun seg og følger ham bort til disken, hvor han begynner å slå inn på kassa for en ny kunde.

"Hvor fort kan jeg få den levert da?"

"Ja, altså, i løpet av dagen.." begynner han og smiler unnskyldende til den andre kunden.

"Men det må være før seks. Jeg pleier å se Barne-TV med barnebarnet mitt, skjønner du."

"Jeg vet ikke om vi har noen ledig til utkjøring før seks, men jeg skal undersøke, " svarer han, før han begynner å svare på garanti og bruk av en hårføner. Så snart han er ferdig med føneren, løfter han av telefonrøret og ringer over i en annen avdeling. "Kan noen av dere få ut en vaskemaskin før seks i kveld? Ikke? Hvis Petter tar en halvtime overtid da? Ja? Går det bra? "

Han smiler da han gir henne svaret. "Det lar seg ordne. "

Hun virker overrasket. "Jasså? Fint. Finnes det forresten noe middel man kan sette inn vaskemaskiner med, så de ikke får riper i lakken?"

"Det får vi finne ut…" Han mumler mer enn han svarer. Men han tar en ny telefon. Køen vokser foran kassa. Og det pipler frem små svettedråper i panna hans. Hun smiler. Men helt uten glede. "Det er travelt her i dag…Dere burde vært flere på en dag som denne…"

"Ja, men ingen visste at du skulle komme akkurat i dag!!" tenker han. Men høyt sier han: "Ja, jeg beklager at dere må vente alle sammen."

Hun nikker. "Vel, jeg kan tenke meg å se litt nærmere på denne her…." Det er en helt annen modell hun kikker på. Og han gir seg til å forklare henne forskjellen i pris, i antall omdreininger i strømforbruk osv samtidig som han forsøker å hjelpe de andre kundene. Men de andre begynner å virke litt irriterte. Ingen føler at de får skikkelig hjelp. Og han føler seg tatt til fange. "Kanskje du kunne vente littegrann, så kan jeg hjelpe disse som bare-"

"Nå er det jo min tur da! Men for all del…"

Han overser det spydige tonefallet og hjelper en kar som ikke får igang barbermaskinen sin. Damen skritter bort til disken igjen og stiller seg bak den andre kunden, mens hun kikker bort på dem. Så fort han er ferdig, griper hun gisselet sitt igjen: "Ja, så var det oss da!"

Et par av de andre kundene snur seg og går. Han prøver å snakke til dem, men hun avbryter: "Hvordan skal jeg vite hvilken vaskemaskin jeg trenger? Hva er kriteriene man skal velge ut i fra?"

Det hele tar ytterligere en kvarters tid. Damen kvitterer for hvert svar ved å stanse, lukke opp en dør og mumle halvhøyt for seg selv. " Trenger jo egentlig ikke så mye som 1800 omdreininger da…Klærne tørker jo likevel. Og om sommeren tørker de jo ute på et blunk uansett…Skal jeg virkelig legge i tusen kroner til bare for at…" Hvorpå hun snur seg, titter bort på noe annet og fortsetter monologen: "Det kan jo hende det er billigere et annet sted…Uansett har jeg jo tid til vente litt. Den gamle virker jo…Men det hadde vært litt artig med noe nytt da…"

Han kremter. "Hvis jeg kan anbefale noe, ville jeg gått for denne. Den er lavtskummende, slitesterk, har 1600 omdreininger i minuttet og har en grei pris. Den er også svært stillegående. Og kan være levert uten omkostninger hjemme hos deg innen klokken seks i kveld."

Hun retter seg brått opp.  "Nåja. Jeg bare kikker! Jeg trenger ingen ny vaskemaskin i det hele tatt. Adjø!"

Bare så det er sagt: Disse menneskene finnes!

Noen ganger er det kunder, noen ganger er det en nabo, eller en fjern slektning. Og du burde bli glad for å se dem. Men i stedet får du tydelige og påtrengende grøssekuler fordi du vet hva som venter.

Du blir tatt som gissel den nærmeste halvtimen og må stå høflig avventende og nikke mens vedkommende snakker halvhøyt med sine egne tanker og holder deg på plass ved å sende et par meldinger i minuttet, slik at du må svare.

Holder DU andre som GISSEL?

I så fall, hvilken glede får du av det? Det har jeg ofte lurt på, nemlig. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Finnes det medisiner?

Finnes det noen god måte å takle det på?

Jeg tror moren min begynner å slite med dette. Men sikker er jeg ikke. Kjenner bare en viss fortvilelse over at jeg ikke greier å være tilgjengelig nok, tålmodig nok og forståelsesfull nok.

Hva gjør dere andre? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Grovt regnet kan et gjennomsnittlig dameblad deles inn slik:

Moter og klær: Ti sider

Hår og sminke: Ti sider

Mat og slanking: Ti sider

Reportasjer av typen: "Trulte kom hjem etter tolv dager i skogen" og "Kari og Per fant kjærligheten på Kreta": Ti sider

Noveller om Trine og Karl som er utro på jobben og har opplevd den håpløse kjærligheten (Kjærligheten seirer overraskende nok i 9 av 10 tilfeller og alle blir passe lykkelige): Fem sider

Reklame: Ti sider

For meg har det alltid vært enkelt å summere dette som en helt utrolig mengde nonsens.

Er det virkelig noen som er interessert i å lese om dette? Selv kjøper jeg Hjemmet og Norsk Ukeblad til jul og påske, bare fordi kryssordene er bra. Men det ville være en sann pine å pløye gjennom alle innslagene om folk som endelig har funnet kjærligheten, Per som finner stor glede i å samle på frimerker og Anne som gir tips i hvordan lage gøyale kyllinger av garnrester jeg aldri har.

Som tenåring leste jeg Vi Menn i blant. Kan ikke si jeg ble særlig imponert over det redaksjonelle i å vise halvnakne bimbo’s fra Kolbotn. Men stoffet sitt, det kunne de.

Så nå lurer jeg på: Hvorfor får mannfolk interessante historier fra virkeligheten om livet i bunkersen med Hitler, barnesoldatene i Afrika, livet på gata i Oslo eller fortellinger om folk som har kavet seg gjennom villmarken på egen hånd? Hvorfor får mannfolk automatisk stoff som passer til et vettugt menneske med et minimum interesse for livet utenfor sin egen sfære, mens kvinner får "blondinetulllprat" om hvordan unngå rynker etter femti og hvilken skrubb som er best for å fjerne appelsinhud på rumpa?

Skal vi i det hele tatt godta dette? Jeg kjenner nemlig ingen kvinner som gidder å lese sånt tull. Bare å bli fersket med et dameblad ville fått meg til å krympe meg, hvis jeg satt på offentlig sted. Da kan man jo like hjerne skrive "hønsehjerne" i panna?

Hvis det er noen redaktører for dameblader der ute, er jeg mer enn takknemlig for å få en forklaring på hvorfor kvinner idiotstemples med sider om hår, mat, slanking og kjærlighet på danskebåten.

Gjøres det i det hele tatt noen undersøkelser blant oss, kundene? Eller klemmer dere bare videre på konseptet fra 50-åra?

Hvorfor må kvinner lese Vi Menn for å finne noe interessant? Jeg bare spør!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, ikke klag nå!

Du ble advart.

Har noen av dere lest bøkene eller sett filmene om "Jane Eyre", eller "Anne fra Bjerkely"?  

I kveld skal jeg se Jane Eyre for tredje gang. Ah! Hvilken lykke…. Og forrige helg presterte jeg å glo igjennom hele serien med "Anne fra Bjerkely". Man kan si hva man vi om å være sosial…Men noen ganger er den ypperste lykke å slange seg på sofaen hjemme med et glass vin, litt sjokolade, en arm rundt nakken og en god film. 

 Jeg har til og med greid å lokke gubben til å sitte pent og stille og se på!

Nå ønsker jeg meg bare "Veien til Avonlea". Men den er jo helt umulig å få tak i. Noen tips? 

Ah, endelig hælja!! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

OK, jeg sier det som er. Jeg har blogget på vgb mer eller  mindre i snart to år. Men jeg har enda ikke lært meg å sende "trackback" eller legge inn linker. Det har liksom ikke vært noe behov.

 Shame on me! Nå har jeg skammet meg noen minutter og prøvd litt av hvert. Men må bite i det sure eplet og be om hjelp. Så Hjeeeeeeeelp!

Hvordan sender jeg trackback til en annen blogger når jeg baserer et innlegg på en annens blogg?

Og hvordan legger jeg inn link til innlegg jeg har lyst til å vise til? 

Hvordan skrive navnet sitt?

Nei, det siste var tull…. : ) 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha forsøkt å føre en fornuftig dialog med Jehovas Vitner på flere måter, uten noensinne å få saklige svar ønsker jeg å legge ut litt informasjon om organisasjonen Jehovas Vitner. Dette ikke minst for å gjøre det klart for alle som måtte lure at Jehovas Vitner ikke har noe med vanlig kristendom å gjøre.

Opplysningene er hentet fra blant annet Wikipedia, Jehovas Vitner selv, deres blader Våkn Opp og Vakttårnet, samt egne erfaringer i samtaler med ledere innenfor JV.

Bakgrunn:

Jehovas Vitner ble startet av amerikaneren Charles Taze Russel (født 1852 i Pennsylvania) som en bibelgruppe som den gangen ble kalt International Bible Students i 1870-årene. Russel kom opprinnelig fra en presbyteriansk familie og var innom flere typer menigheter før han startet sin egen, blant annet adventistmen.

Under ledelse av Russel ble det i både skriftlig og muntlig form, herunder i Vakttårnselskapets egne utgivelser, fremsatt en rekke påstander om blant annet Verdens Undergang, eller Harmageddon, som JV kaller det.

Jehovas Vitner spådde verdens undergang følgende år:

1874

1875

1914

1918

1925

1941

1975

Da Russel døde i 1916 hadde han allerede ventet forgjeves tre ganger og var vel å anse som en knekket mann.

Til medlemmenes store skuffelse inntraff ikke verdens undergang noen av gangene og det ble derfor iverksatt nye beregninger hver gang for å finne nye datoer for når det måtte skje. Innenfor organisasjonen heter det gjerne at man har "fått nytt lys" over disse temaene.

Stikk i strid med eget livssyn ble Russel skilt fra sin kone. Han var hovedperson i en rekke rettsaker og tvister. Og skal visstnok ha blitt dømt for mened (løgn under ed) i løpet av denne tiden. Etter hans død ble Selskapet Vakttårnet mer ett samlet styre bestående av flere medlemmer, men da som et resultat av en hard og langvarig maktkamp. I Norge har de sitt hovedsete i Enebakk, mens selve hovedsetet ligger i Brooklyn,

Forskjeller fra andre livvsyn

Jehovas Vitner har laget en egen Bibeloversettelse som de holder seg strengt til.

Her er blant annet ord som "Kors" helt fjernet og byttet ut med pæl. En del setninger er omskrevet ganske kraftig.

Jehovas Vitner benekter treenigheten og erkjenner ikke Jesus som en del av guddommen. Kun som Guds Sønn. (Vet dere ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg)..

Jehovas Vitner ser på alle troende utenom egen organisasjon som en del av "Babylon den store, skjøgen" som i deres øyne representerer falsk religion.

Jehovas Vitner er opptatt av det gamle gudsnavnet Jahve, eller Jehova, som i nyere oversettelser beskrives som "Jeg er".

Jehovas Vitner tror at Paradiset vil bli på jorden, slik vi kjenner den i dag, men da omskapt.

Medlemmer av Jehovas Vitner er forpliktet til å forkynne organisasjonen syn i varierende grad.

Jehovas Vitner praktiserer voksendåp og skriftlig innmelding. Ingen som lever på en måte som er uaksepabel for Jehovas Vitner får skrive seg inn. Røyking kan f.eks. ekskludere fra medlemsskap. Da har man intet håp hvis Harmageddon skulle komme.

Tro og lære

Jehovas Vitner er overbevist om at kun innskreve, døpte medlemmer vil kunne få evig liv den dagen Harmageddon kommer. Og har i nyere tid modifisert spådommene til å si av man lever i endetiden og at det ikke er lenge igjen av denne verdensordning.

Jehovas Vitner feirer ikke Jul, Bursdag, 17.mai eller andre vanlige høytdidsdager, bortsett fra Påske.

Jehovas Vitner har ikke lov til å bøye seg for flagget, eller henge opp flagget, da de ikke har lov til å være patriotiske.

Jehovas Vitner tar ikke i mot blod, selv om det måtte innebære fare for liv og helse. Og kan heller ikke spise matvarer hvor det er tilsatt blod, eller bestanddeler av blod.

Jehovas Vitner oppfordres til å holde seg til venner innenfor menigheten, bortsett fra den meget viktige "Forkynnelsen". Dette på bakgrunn av at de mener dårlig selskap ødelegger gode vaner.

Et Jehovas Vitne som ikke følger instrukser fra "de elsdste", som er menighetens ledere, kan bli utstøtt. Dette innebærer at heller ikke noen av de andre medlemmene i menigheten får ha kontakt med dem. Ikke en gang egen familie.

Jehovas Vitner anser utdannelse som stort sett unødvendig. Man skal ikke søke godt arbeid med god betaling, men gjerne ta vaskejobber e.l. bare for å holde liv i seg, slik at man kan bruke mest mulig tid og energi på å gå fra dør til dør.

De unge oppfordres til å slutte skole så tidlig som mulig, da endetiden er ventet å inntreffe så snarlig at de ikke vil få bruk for utdannelsen sin.

Unge oppfordres videre til å leve som enslige, men også til gifte seg så tidlig som mulig dersom de ikke kan greie dette.

Lederne i hver menighet kalles "de eldste" og har stor makt innenfor menigheten. Man anser at de har større kunnskap og forståelse enn de andre og det forventes at man lytter til de eldstes råd. Som eksempel viser jeg til linken under bloggen til glede_4.

"Når jeg linker til nettsiden blir det ikke noen misforståelser, vi i
Jehovas vitner holder oss til den forståelsen som er gjeldende pr dags
dato over hele jorden.
Blir det forandring på forståelser så kommer det i wakttårnet, på den måten blir alt lettere for alle.
Derfor er wakttårnet et viktig blad for oss når lyset blir klarere.(forståelsen)"

http://www.vgb.no/30149/perma/292325/

Jehovas Vitner er militærnektere. Og stemmer ikke ved politiske valg.

En meget viktig del av menighetens arbeid er studier i regi av de egenproduserte bladene, samt forkynnelse ute blant oss andre. De flinkeste forkynnerne oppnår egne titler, som for eksempel pionèr. Men er da forpliktet til å bruke et visst antall timer på forkynnelse hver uke. Og må føre logg over dette for å kunne bevise at antall timer faktisk er brukt.

Jehovas Vitner støtter idèen om at kvinnens plass er i hjemmet. Hennes fremste oppgave er å ta seg av mann, barn og hus.

Jehovas Vitner er ikke fremmed for fysisk avstraffelse av barn. Og oppfordrer til fasthet og strenghet i forhold til barna. Barn av Jehovas Vitner som velger andre livssyn skal i teorien støtes ut og nektes kontakt med sin familie.

Jeg er takknemlig for korrigerende opplysninger dersom noe av det jeg her har skrevet er feil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende